tråd

jeg prøver å holde meg fast
i trådene jeg har hengt opp for meg selv
men jeg fomler for mye

og sytråd kan vel ikke holde oppe
et menneske? 

24.02.2014

idag hadde jeg tenkt å skrive masse. eller, ikke nødvendigsvis masse, men skrive noe bra. fordi jeg er sliten, og fordi jeg er alene hjemme. jeg tenkte det var perfekte forhold, NÅ SKJER DET, tenkte jeg, eller nei, ikke i store bokstaver egentlig. jeg bare kjente etter og tenkte at kanskje jeg skulle skrive litt ikveld. rive meg fra hverandre og blø litt på papiret (skjermen), elske med ordene, smøre de på huden min, og la de trekke inn. ja, du vet. og jeg kjenner at jeg kanskje kunne gjort det. men jeg tror kanskje jeg skal legge meg istedet. sånn at jeg kan stå opp tidlig imorgen.

 

sleeping with you



kyss

gjesp

eller ikke. sto opp halv åtte idag og rulla ut rundstykker jeg hadde satt til kaldheving før jeg la meg, skrudde på ovnen og lot de heve mens jeg kledde på meg og pusset tennene. de skulle heve i 40 minutter så jeg tok likesågodt oppvasken også. fikk mata min stakkars prolaps-rammede kjæreste, og kom meg på skolen slik at jeg ville ha rukket den forelesningen klokka kvart over ti hvis den ikke hadde vært avlyst. to timer ekstra til å jobbe på, før jeg må møte med gruppa mi der vi skal diskutere party-disko-lampa vår (heh). ville bare si at jeg endelig klarer å stå opp før åtte igjen, og det føles skikkelig deilig.

alenehelg




tilbringer helgen alene, men det er helt greit det óg. hva med deg?

helt ok å være sliten

ting som gjør dagen bedre når man kommer hjem fra skolen klokka halv ti på kvelden:
rester fra gårsdagens middag
fryste blåbær til 6 kr som man kan lage syltetøy av
at man gadd å bake brød på søndag, sånn at man kan spise en skive med nybakt brød med peanutbutterjellytime på (ja, men det varme blåbærsyltetøyet som man nettopp lagde)
en mummikopp med varm soyamelk 
at man hentet en fremkalt film på lørdag og nesten alle bildene er skikkelig fine
senga er rett der 




to ganger to


lenestolen

her i huset legger vi oss på gulvet når vi er slitne, ruller rundt på teppegulvet som en annen baby. egentlig er det litt ekkelt. eller det var det da vi ikke hadde støvsugd teppet på jegvetikkehvorlenge. men nå er det bare en uke siden jeg støvsugde det. nå ligger jeg ikke på teppet da, jeg sitter i lenestolen. her har jeg sittet i over fire timer nå. uten å reise meg tror jeg. det er ikke bra for kroppen, helst skal man opp og gå litt hver 50ende minutt ellernosånt. men jeg bare sitter her jeg. jeg var ute og danset igår, så da er det kanskje lov å sitte stille i 4 timer i strekk? (egentlig ikke, sier ryggen, nakken og skuldrene mine). jaja, sier jeg. (og jeg er støl i rumpa). jeg har som vanlig dritmasse å gjøre på skolen for tida. jeg vet ikke om jeg liker måten vi jobber med ting, om jeg liker å sitte å tegne hvordan noe skal se ut, uten at jeg vet hvordan det lages eller fungerer. eller nå lærer vi litt hvordan ting lages, men da synes jeg plutselig det blir så vanskelig å forholde seg til, fordi det er så komplisert hvordan ting lages. så drømmer jeg om å ha mitt eget litt verksted hvor jeg lager håndlagde møbler, eller ryggsekker, eller klær, eller keramikk. men så sliter jeg med å finne ut av hva jeg synes er nyttig. nyttig for verden altså. hva jeg kan akseptere å vie livet mitt til som også vil gjøre verden et bedre sted. jeg er all over the place, går i ring rundt megselv. sitter i lenestolen i 5 timer og bare drømmer og drømmer og drømmer uten å gjøre noe som helst. men nå er klokka over midnatt, så da må jeg legge meg, for jeg tenkte jeg skulle stå opp tidlig imorgen og få gjort noe.

noe

Jeg drømmer om å begynne å skrive igjen, så da er det vel bare å begynne. Det er ikke så farlig hva det er, hva det blir. Kanskje jeg bare øver meg på å taste på tastaturet. Det er nyttig det også. Aller mest handler det om å lære seg å holde på konsentrasjonen kanskje. Det er på tide å ta tilbake hodet. Hente det tilbake fra den svevende skyen. Dra den inn med lasso. Det som må til. Kanskje jeg får til å begynne å lese bøker igjen da. Kanskje maten smaker bedre og smilene blir bredere, ikke nødvendigvis hvitere, men det er ikke så farlig. Men jeg må bli flinkere til å ta vare på tennene mine. Bruke tanntråd og bruke den elektriske tannbørsten. Heldigvis er jeg flink til å følge tidsbegrensningen når jeg bruker den elektriske tannbørsten. To minutter, anbefalt tannpuss-tid. Jeg er fortsatt ikke konsentrert nok. Venter på å få tilbakemelding. Trenger konstant å bli kalt flink. Som om jeg er en mobil som trenger å bli ladet. En tyggegummi automat som må bli fylt på. At jeg synes jeg er flink er liksom ikke godt nok før noen andre også synes det. Jeg klarer ikke fylle på meg selv, er ikke selv-oppladbar. Det er vel ingen fullt og helt, men det er viktig å vite at man ikke er en mobiltelefon eller en tyggegummi automat. 

Men jeg har ikke funnet ut hva jeg er flink til ennå. Eller, jeg er litt flink til mange forskjellige ting. Men jeg har ikke funnet en ting som jeg er superflink til, som jeg er superglad i å gjøre. Og jeg begynner vel å skjønne at de aller, aller fleste her i verden ikke gjør det heller. Men selv om det er helt greit for dem, er det ikke helt greit for meg, hvert fall ikke ennå. Har blitt fylt opp med for mange drømmer til å gi slipp. Gi slipp på eventyr, kribling i fingertuppene, og skrik i brystet. Nå er jeg 21. En-og-tyve. Det er mange år for en jente (dame) som ikke en gang har hatt en jobb før. Det er så ofte jeg føler meg ubrukelig. Jeg er så utrolig ustø, vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Så ser jeg 16 år gamle jenter være langt foran meg. Mens jeg blir eldre og eldre, uten å få til noe som helst. Jeg vet ikke hva jeg mener med langt foran, jeg bare vet at da jeg var 16 følte jeg at jeg var på vei et sted, at jeg ikke visste hvor, men at det lå så mange eventyr foran meg. Nå føler jeg at jeg har lagt meg selv igjen langt nede på stien, mens alle andre løper forbi meg.

Hvordan slutte å føle seg ubrukelig:

ikke tenk på det, tenk på noe annet, som hva du skal spise til middag i dag, at du er kald på føttene men ikke på magen, at snøen lager mange nyanser av grått, at det er deilig å ta seg selv i ansiktet med varme hender når man er kald i ansiktet eller omvendt

gjør noe, hva som helst, reis deg opp og gå på do siden du har vært tissetrengt i 40 min men ikke giddet å reise deg fra sofaen, ta oppvasken, brett noen klær og legg i skapet, rydd skrivebordet på dataen, sett på musikk og dans litt.

-

fant dette i et dokument på dataen min, jeg husker ikke når jeg skrev det, men jeg er 22 nå, så det må være en stund siden. tenkte kanskje andre ville ha nytte av å lese det, jeg likte hvertfall godt å lese det på nytt nå.

notat


jeg har mistet tellinga, på alt, stort sett. jeg har så mye å gjøre at jeg spinner rundt megselv flere ganger daglig. eller sitter og prokrastinerer fordi jeg ikke klarer å velge hva jeg skal gjøre. neida. joda. kanskje det er bare meg som lar meg overvelde. jeg savner å skrive og ta bilder. men nå skal jeg gjøre litt fysikkøving. snakkes. (det er bare det at jeg har lyst til å gjøre så mange ting på en gang - hele tiden. også blir det kanskje til at jeg gjør alt litt halvveis, eller ingenting helt ordentlig. jeg burde kanskje bli presset til å bare fokusere på en ting av gangen. fint jeg går på et studie der vi gjør litt av hvert da. heh.)

fredagshei





hei, jeg lager moussaka for første gang, det er litt tidkrevende så da kan man underholde seg med å ta webcam-bilder av seg selv. her er muuto pepperkverna jeg fikk til jul! hihi. jeg tror moussakaen blir ganske digg og vellykket. (kjøttsausen smaker hvertfall godt) håper dere har en fin fredag!

helium

jeg utvider meg, ekspanderer, strekkes ut
til jeg blir tynnere enn plastfolie
blir lettere enn luft

(du hadde fått pipestemme
om du slukte meg nå)

jeg spenner meg fra
bredde til bredde
åpner meg
lukker meg

følger bølgene i
luftstrømmen

mens jeg 
blir til 

(ingenting)

kalde føtter (magasin!)




hei, jeg ville bare si at magasinet er ferdig!!! bilder, tekster, og en tegning fra 6 fine bidragsytere, 7 ark 120g papir, 28 sider, håndsydd, bare fordi jeg ville lage noe fint. 50 kr + porto! OG så vil jeg si at jeg har veldigveldig lyst til å fortsette å lage magasin, denne gangen litt større; litt flere sider, litt flere bidragsytere, litt mer innhold, og litt større opplag. jeg vet ikke hva det skal hete, eller hva det skal være ennå. men jeg vil gjerne lage noe som har mulighet for å vokse, bli noe mer enn en en-gangs-greie. som skrevet som vet jeg ikke so mye ennå, annet enn at jeg vil at magasinet skal være mer som én fortelling, eller en bok, eller en kunstutstilling, enn et tradisjonelt magasin. noe som tar deg med på en reise, som bygger deg opp, bryter deg ned, og bygger deg opp igjen, og litt mindre som en samling av synspunkt angående et spesielt tema. uansett, hvis du vil være med på reisen (haha, ja, kleint, jeg vet, prøve å være litt selger her da) enten å være med å utvikle magasinet, eller som bidragsyter av noe slag (om du så skriver, tar bilder, tegner, har masse bra oppskrifter på lur, eller gjør andre ting), så send mail til: ming.unn@gmail.com (og selvfølgelig om du bare vil bestille et eksemplar av kalde føtter)

lengre

"Snart er vi lengre enn vi noensinne har vært!" roper jeg ut i evighetene som suser forbi oss. Jeg gaper så stort jeg kan og later som jeg spiser lufta akkurat som vi gjorde da vi var små når det blåste mye. Kjenner kinnene mine blafre og tenker at jeg sikkert ser kjempemorsom ut i slow-motion. Du drar meg i armen og roper ett eller annet om å bli forkjølet. "Jajaja" sier jeg litt irritert, som om du skulle vært mora mi, men jeg er forsåvidt enig, det var begynt å bli kaldt der oppe. Du lukker takvinduet nesten før jeg har fått satt meg ned,  og det er såvidt ikke håret mitt blir hengende fast der oppe. Jeg stryker det på plass bak ørene og spenner på meg bilbelte, du sier ingenting og stirrer tomt på veien. Så puster du langsomt inn og ut av nesa før du sier "vi er hele tiden lengre enn vi noensinne har vært".

fant det på bakken

"det er dette som kalles kjærlighet" sa jeg, og rakte det til deg
"hva er det?" spurte du
"kjærlighet, sa jeg jo."
"nei, det sa du ikke. du sa det er dette som kalles kjærlighet. hva ER det?"
jeg trekker på skuldrene. "vet ikke, jeg fant det på bakken".

 

 

ut-inn

jeg prøver hele tiden å brette meg ut(over)

ut-inn
inn-ut

hvis man bretter ut hele tarmen sin så dekker den en fotballbane,
er det ikke sånn? 

kanskje mest fordi jeg og
kroppen min
snakker ikke samme språk

jeg forstår som oftest
tekstene mine
etter
jeg har lest dem

(hvis jeg var et dyr
ville jeg og kroppen min
vært den samme) 

hei 2014

jeg har sovet, jeg har fylt 22 år, jeg har blitt med inn i 2014 og jeg har begynt på skolen igjen. det er faktisk ganske fint, akkurat nå designer jeg laptopveske, og april skal vi til milano!!! på møbelmesse og besøke designkontorer, guri malla jeg gleder meg. det eneste er jo selvfølgelig at det er ganske tidkrevende og jeg har lyst til å gjøre dritmasse ting på en gang. men jeg krysser fingrene for at jeg får det til og smiler til 2014. i jula har jeg jobbet med å lage magasin, jeg har vært treig, heh, men det er snart ferdig, det er bittelite, men akkurat passe. stay tuned.

insomniajul

jeg har ikke sovet på tre døgn. jeg vet ikke hvorfor og jeg vet ikke hvordan jeg skal fikse det. jeg er utslitt men ikke søvnig, ikveld skal jeg prøve å danse meg søvnig, men det spørs hvordan en utslitt kropp skal klare å danse. igår fikk jeg alt jeg ønsket meg. bl.a. muuto pepperkvern og sponsing av interrailbillett. gi meg gjerne hete tips for å sove eller interrailing. 

varmt

desember er ikke sånn som det burde være. det er så mange plussgrader at jeg som ikke har noe hår kan gå ute uten lue helt fint. jeg prøver å skrive til et jule-/vintermagasin jeg og ei vennine holder på å lage, men jeg synes det er vanskelig når det ikke er vinter. det føles ut som det er oktober og alle bare later som det er jul ved å henge opp julepynt. men jeg koser meg med juleferie, og har ikke bestilt billett tilbake til trondheim ennå, kanskje mest fordi jeg ikke vil vite av det ennå.

apropos fotballfrue





jeg ville bare si øv dere på å gi faen i hvordan dere ser ut en gang i blant. det var derfor jeg barberte av meg alt håret, da kunne jeg slippe å tenke på det mer, for det er ikke noe å gjøre med det, det er jo knapt der i det hele tatt. (men takk for alle fine ord, jeg har blitt vant til det selv også nå, men jeg har vel egentlig alltid visst at jeg kan se rå ut med kort hår. det kan forresten sikkert mange av dere også, dere må bare stole litt mer på ansiktet deres). når jeg blir for opphengt i hva jeg skal ha på meg eller hvordan jeg ser ut om morgenen, så pleier jeg å si til meg selv "hvem er det du skal imponere?", og det er som regel ingen jeg skal imponere, så da kan jeg like godt se ut som en gammel dame, eller en rar raddis i uproporsjonerte bukser og rart hår. det er helt greit å være stygg av og til. eller hele tiden hvis man vil det. jeg foretrekker å blande litt.

en søndagslåt

 

god søndag, dere. jeg skal tvinge megselv til å skrive semesteroppgave idag.

stormnovember

Det blåser ute, en varm bris før kulden setter tennene i oss, biter seg fast i kinnene våre.

skrev jeg for to uker siden, og det var 10 grader ute, i midten av november. men nå er det snart desember og kulden har bare såvidt kysset oss på kinnet. idag blåser det igjen, og det var 9 grader ute da jeg gikk til bussen. jeg kjenner ikke igjen trondheimsvinteren, men så har jeg bare opplevd den én gang, så jeg har kanskje ikke noe grunnlag for å kjenne igjen noe som helst. den sorte frakken jeg kjøpte ifjor som sikkert veier minst 5 kilo, har jeg bare brukt én gang denne vintern, den ene dagen det var snøstorm. nå bare regner det, og jeg synes det er litt rart at det ikke er kaldt ennå. det uler over hele byen, og huset knirker og rister. men jeg har jo skjønt at trondheimsværet aldri er til å stole på, så det er vel akkurat sånn det skal være.


foto: adressa

hei, skalla apekatt



hei, jeg kom innom for å si at jeg leser til eksamen (egentlig ikke, men jeg burde), og i den anledning gjør jeg som i tradisjonen tro, og klipper av meg alt håret. eller barberer da, slik jeg gjorde det denne ganga. heh. evt. andre jevnlige oppdateringer på status kan følges med på på instagram: mingunn

årets julegave er kommet!





olet har endelig gitt ut sin første plate, og skikkelig plate er det også. en fin 10-tommer vinyl-plate som jeg har laget cover til! en skikkelig fin EP med 6 låter som passer perfekt til november, eksamenslesning, morgener, frokoster og te-kopper. herligheten får du for 150 kr på platekompaniet, og kanskje litt billigere (?) på big dipper. ooog så kan du få kjøpt på konsert her i trondheim på diskoteket på lørdag kl. 22, eller i oslo på dattera til hagen 7. desember. wiii

nøkler

"Hva faen vet du om det?!" ropte jeg etter ham. Jeg kastet bøker, steiner, sko, det jeg fikk tak i. Fomlet i lommene mine, kastet nøklene mine også. Men han bare sto der, spratt unna det jeg kastet på ham. "Jeg vet alt om det" sa han. Jeg hadde ikke noe å si på det. Han visste like mye om det som jeg visste. Det var ingen andre enn oss som kunne vite noe om det. Så da sto vi der da. Jeg skreik og han lo, ville ikke ha det sånn, men kunne ikke noe for det. Jeg hadde ingenting jeg skulle ha sagt. INGENTING. Jeg satt meg ned på bakken, orket ikke mer, gadd ikke mer. Det kunne være det samme. Nå lå jo skoene mine der borte uansett, og nøklene. Det stakk litt i rumpa der jeg satt. "Nå får jeg urinveisinfeksjon", tenkte jeg. Det sa alltid Trine på SFO, at vi ikke måtte sitte på isen for da fikk vi urinveisinfeksjon, og da gjorde det vondt når man tisset. Jeg begynte å skrape i asfalten med en stein jeg fant ved siden av meg. Latteren hans stilnet, han begynte å skrape i afalten han også, med føttene. Gned hendene mot hverandre og tok seg til håret, lot hånden gli langs nakken. Jeg viftet med føttene, følte meg som en femåring, ville oppføre meg som en også. Han plukket opp skoene mine og satt dem ved beina mine. Jeg klarte ikke å tolke om han syntes synd på meg eller bare var irritert. Han gikk tilbake og plukket opp nøklene mine også, kom bort til meg og slapp dem ned i jakkelomma mi. God til å sikte, han der. "Kom", sa han.

sukk


når man har jobbet i 15 timer + på noe og man fortsatt ikke får det til

uspist

helst ville jeg slukt deg hel
men det lot seg ikke gjøre
og nå står jeg her da
med vondt i magen
og ingenting å fortelle
vennene mine 

sone x

Her står vi. Utenfor fare, men innenfor rekkevidde. Hva slags sted er egentlig dette? Jeg begynner å telle på fingrene, kanskje jeg kan telle meg fram til hvor vi er. "Hvor har du lært å telle?", spør du meg, som om det var noe du ikke visste om meg. "En, to", viser jeg demonstrativt med fingrene. Hvis vi hadde gått til venstre ved første kryss hadde vi antageligvis vært et annet sted. "DRØMMENE VÅRE ER FORVRENGTE" skriker jeg litt, mens jeg ser ned i bakken. Du klapper meg på skulderen og peker i en eller annen retning. Hvis vi går nå, flytter vi på oss da? Jeg vrir meg, snur på hælen som de sier, danser meg bortover og stopper ikke før det grøsser nedover ryggraden min. Jeg hvisker til deg at jeg er glad vi sluttet å eksistere, for da slipper vi å forholde oss til noe som helst. Du flirer og jeg ler, høyt, med tennene på utstilling. Ingen av oss visste hva som egentlig ble sagt, vi bare tok det som falt oss inn og spydde det ut igjen. "Drømmer uten virkelighet å bli sammenlignet med er vel ingenting annet enn virkelighet:" sier du, mens fliret ditt henger igjen i munnvikene dine. Jeg nikker. 

bøker og sånn

idag var jeg på bokmøte, og da begynte jeg å tenke på hvor utrolig mange stygge bok-covere som finnes. og hvor utrolig fine, de fine er. og at hvis jeg skulle bli grafisk designer, så ville jeg vært bok-cover-designer. vi fikk med oss et lite hefte fra kolon forlag (som forøvrig også hadde et himla fint cover laget av rune mortensen) med årets bøker, og der fant jeg dette. jeg har ikke klart å finne ut hvem som har laget det, men oioioi så fint det er. så fint at jeg skal printe det ut og henge det på veggen (hehe). når det gjelder selve innholdet av boka, så virka diktene ganske kleine...

fredag

idag eksisterer jeg ikke. jeg sitter fast, og har egentlig ikke lyst til å bevege på meg.



mister fingrene i vasken og skriker godnatt-historier i øret til deg som du ikke hører. jeg savner kina, men mest maten egentlig. det er derfor jeg må bo i en storby, så jeg kan spise den maten jeg vil ha til enhver tid. (i norge finnes ingen storbyer)

hotellnetter

kanskje blir det aldri lyst igjen, tenker jeg, og krysser alle fingrer og tær til jeg får krampe i foten og må gå enda en sirkel på gulvet bare for å riste det av meg. rister litt ekstra, bare for å riste.  rastløs og utmattet som om dét noen gang har vært en bra kombinasjon. hviler kroppen min på senga som er altfor stor til bare meg og kjenner den hvite, myke dyna mot magen min. jeg har alltid lurt på hvorfor sengetøyet er så innmari mykt på hotellrom, det er jo bare bomull. kanskje det er fordi det blitt brukt så mye, hvor mange mennesker har ligget her før meg? trehundre, sekshundre firetusenogseksti. jeg prøver å telle hvor mange senger jeg har sovet i i løpet av mitt liv, men det er en statistikk jeg skulle begynt å føre opp for lenge siden. nå er det for sent.

jeg er sulten. drar fingrene mine over magen, gropen mellom hoftebeina. forbanner min egen telefonskrekk, mens jeg fantaserer om å bestille club sandwich på roomservice. med store biter pomfri. det er kanskje for seint nå uansett, jeg vet ikke om det er sånn at kjøkkenet stenger på hoteller. men det er vel sånn. kokker må sove de óg, det er vel uansett sikkert ikke så mange som bestiller roomservice midt på natta. jeg ligger i senga litt til mens jeg bestemmer meg for hva jeg skal gjøre.

jeg reiser meg, trekker på meg de sorte, trange buksene som sikkert ikke har blitt vasket på 4 måneder eller noe i den dur. hadde foretrukket joggebukser på denne tiden av døgnet, men jeg har bare det ene paret, så de får duge. går ikke ut midt på natta i bare trusa, må gi voldtekstmenna litt motstand. eller er det kanskje det de vil ha? var det ikke sånn at det hele handlet om makt? hvis man går ut i trusa så tilbyr man jo seg selv, så da er de muligensikke interessert alikevel. så det er dét som er trikset! 

finner sokkene mine under  stolen, herregud som jeg hater å dra på meg brukte sokker. bestemmer meg for å kjøpe sokker i kiosken. surrer skjerfet mitt rundt halsen mens jeg finner fram nøkkelkortet og lommeboka mi. når skal de begynne med fingeravlesning som lås på hotellrom så man slipper å låse seg ut av sitt eget rom og stå naken i gangen og gjemme seg bak en plante? jeg knytter på meg skoene mine og går ut i gangen. det er alltid så merkelig stille på hoteller, selv på dagen. kanskje det er noe med teppegulvet, litt sånn som om vinteren, når det snør, og det føles ut som hele verden har blitt lagt under en dyne.

jeg går bort til heisen, trykker på knappen med pil ned. den begynner å lyse. som barn måtte jeg dele gleden av å trykke på knappen med broren min, annen hver gang. og noen ganger måtte pappa løfte meg opp for at jeg skulle rekke opp. nå rekker jeg som oftest opp, selvom jeg ikke er særlig stor nå heller. større enn da. det sier ikke pling når heisen kommer, den bare åpner seg med et "svosj". det er alltid så lyst inni heiser, jeg har aldri forstått poenget med det, hva faen er det man skal studere så himla nøye i en heis? speilbildet sitt, den skjeive nesa si, de blågrønne posene under øynene, håret som skulle vært vasket, hjemlengselen som sitter igjen i smilet, så man kan få dårlig selvtillit? jeg blir fristet til å trykke på alle knappene, bare fordi jeg kan. men jeg lar vær, tenker at det sikkert ikke er like gøy når jeg står der i den tiende etasjen heisdøra går opp, og jeg fortsatt har syv igjen og fortsatt er sulten. jeg studerer håret mitt  i speilet mens jeg kjenner tyngdekraften suge i magen. luggen min er blitt for lang, den kiler meg i øynene, jeg sveiper den til siden og rufser meg litt i håret før jeg putter hendene i lomma på dongerijakka og venter på at heisdøren skal åpne seg.

lobbyen er mørk, ikke så mørk at man tror det er stengt, bare så mørk at folk skjønner at det er seint. som når de demper lyset på flyet. resepsjonisten står ikke og smiler ved disken sånn som tidligere idag, det er forøvrig ei anna ei en hun som var der da jeg sjekket inn. hun her stirrer tomt  på dataskjermen mens på det jeg mistenker er en eller annen såpeserie.. jeg lurer på om de velger hvem som får nattevaktene og hvem som får dagvaktene etter hvor pene de er. jeg synes hun var ganske pen. hun enser meg ikke når jeg går forbi. like greit tenker jeg, så slipper jeg å smile kleint.

inngansdørene åpner seg også med et "svosj", men det går raskere enn med heisdørene. kveldslufta stryker meg over ansiktet, det er kaldere nå, men fortsatt behagelig. jeg tipper rundt 14 grader. jeg nærmest hopper ned trappene og går til venstre, fortsetter rett fram før jeg svinger til venstre igjen, rundt hjørnet.


jeg vet ikke, det var noe jeg skrev i sommer. det ble kanskje litt vel naivistisk.

god natt


maleri av Miya Ando

racer-farmor

jeg veksler mellom å føle meg helt ubrukelig og upassende for studiet mitt, og å kjenne ut i fingertuppene at dette er så jævli bra/kult/fint. i første etasje er det noen som spiller gitar og synger "can you feel the love tonight" litt halvsurt (neida, joda), utenfor er det noen som gauler ett eller annet, det gjorde de i halv åtte-tiden også. jeg kommenterte at jeg synes det var litt tidlig, olet sa det var calvin harris konsert ikveld. men da er det ihvertfall litt tidlig å være tilbake igjen halv elleve. i helga var pappa i byen, han hadde 30 års jubileum med uka. studentpappa. han fortalte meg om farmor, at hun hadde brukket beinet, og at hun satt i rullestol og bodde på rehabiliteringssenter. men så hadde hun nylig fått byttet rom fra det hun opprinnelig hadde, og det var ikke så greit, for da fikk hun kjøre så lite rullestol fordi det var så nærme fellesarealet. pappa foreslo hun skulle ta seg en ekstra runde rundt i gangene, og det synes hun var en god ide. racer-farmor i rullestol. 

nå er det blitt sånn at det er mørkt når vekkerklokka ringer, og man føler man står opp midt på natta. nesten litt som når man skulle på kaptein sabeltann som liten, og måtte legge seg først, også ble man vekket midt på natta (klokka 23!) for å dra på forestilling. det var kanskje det mest spennende, å få være oppe om natta. men det blir liksom ikke helt det samme når står opp for å dra på skolen. jeg har kjøpt meg busskort nå. etter to måneder med sykling opp bakkene mot skolen er jeg fortsatt ikke blitt noe sterkere, svakere nesten, vil jeg heller si. jeg skylder på at jeg spiser for lite proteiner og har superhøy forbrenning, får prøve å huske på det til våren igjen. kanskje jeg skal begynne med sånne protein-shakes (hah!). men det tar så himla lang tid å ta bussen, også er det stressende også. man er liksom ikke "på vei" før man har kommet seg på bussen. på vei hjem ville jeg sikkert vært hjemme på den tiden jeg brukte på å vente på bussen. også når man skal på butikken da. vi har nedoverbakke fra butikken og hjem, men når man tar bussen må man jo gå ned bakken, her-re-gud så lang tid det tar. tror jeg må skaffe meg rullesko. men det hjelper liksom ikke når det blir snø og is. (trenger forsåvidt ikke rullesko da, man glir jo uansett).

nå må jeg gå og henge opp det jeg har satt til vask. jeg vil helst ha en sånn vaskemaskin som sender melding tl mobilen når den er ferdig, jeg glemmer jo det alltid når det er helt nede i kjelleren. ellers prøver jeg å minne megselv på at jeg er flink. gjør det du og.

hvalsavn

Les mer i arkivet » Mars 2014 » Februar 2014 » Januar 2014
hits